Tag: hjelp

Vi hjelper deg å gå frå bekymring til handling. Prøv digital rådgivar for å få våre tips til samtalen. Men først:

Møt Ole

Ole er personalleiar for eit team på 10 og har vore leiaren deira i tre år. I denne tida har han kjent seg trygg på rolla si ovanfor sine dyktige medarbeidarar. Det vil seie, heilt til no.

Den siste tida har ein av dei tilsette endra seg. Små ting, men nok til at Ole legg merke til det: forseinkingar, meir fråvær, humørsvingingar og mindre blikkontakt. Arbeidet, som alltid har vore jamt bra, svingar no mellom godt og slurvete. Ole ser at det tærer på kollegaene, og at stemninga rundt vedkomande har endra seg.

Han prøver å forklare det med stress og livssituasjon, men uroa slepp ikkje taket.

På kontoret sit Ole med notatblokka framfor seg. Fleire spørsmål flyt rundt i hovudet hans.

Korleis veit eg eigentleg at nokon slit med eit rusproblem? Og så neste spørsmål, det som gjer han mest utilpass:

– Kva om eg tek feil?

Han vurderer å la det liggje. Samtidig veks klumpen i magen når han tenkjer på å ikkje gjere noko. Til slutt bestemmer han seg for å ta ein prat med den det gjeld. Men han kjenner seg uvanleg usikker.

– Korleis skal eg starte den samtalen eigentleg?

Vidare går tankane og spørsmåla. Korleis kan han førebu seg? Kva skal han seie, og kva skal han gjere dersom den andre vert sint? Kanskje lei seg? Eller berre blir heilt stille? Og kva kan han seie når han ikkje har «bevis» på at den andre har eit problem?

Kjenner du deg att?

Er du ein av dei som har tenkt på å kontakte vår rettleiingsteneste, men som aldri har gjort det?

Kanskje er du sjølv leiar med personalansvar og kanskje har du kjent deg uroa for at ein av dine medarbeidarar har ei utfordring med rus eller spill, slik som Ole i forteljinga ovanfor.

Kanskje er du usikker på om bekymringa di stemmer. Og kanskje gruar du deg for reaksjonen dersom du tek det opp.

Du er ikkje åleine om dette. Men det kan opplevast som at ein står ganske åleine når uroa først kjem og du ikkje veit korleis du skal gå fram.
Mi første tilråding er å ta bekymringa di på alvor.

Vi snakkar dagleg med leiarar og andre i arbeidslivet om kva dei skal gjere ved bekymring for nokon på jobb. Mange fortel at dei kjenner på det same: Usikkerheit i korleis dei kan ta opp bekymringa om eit rus- eller spillproblem, og frykt for å ta feil.

Slik kan vi hjelpe – Digital rådgiver

Vi i Akan kompetansesenter vil gjerne hjelpe deg. Gjennom mange år har vi støtta leiarar i å ta den første samtalen og følgje opp vidare, både gjennom kurs og vår rettleiingsteneste. Vi deler kunnskap, råd og verktøy på nettsidene våre, og du kan alltid ta kontakt for ein prat, eit møte eller eit kurs.

Verktøyet består av ni korte filmar der vi svarar på det vi opplev leiarar oftast treng råd om. Målet er at du skal kome deg vidare frå bekymring til handling. Gjennom å sjå filmane vil du få hjelp til å sortere i bekymringa di og bli trygga i korleis du kan ta opp bekymringa med den det gjeld.

For å ta i bruk Digital rådgivar, klikker du deg inn på Den nødvendige samtalen. Der finner du ein interaktiv video kor du kan klikke på dei spørsmåla du lurer på og få svar med ein gong.

Spørsmåla vi svarer på gjennom Digital rådgivar er desse to hovedspørsmåla, med fleire underspørsmål:

• Jeg har en bekymring eller usikkerhet om en ansatt og lurer på hva jeg skal gjøre.
• Jeg har bestemt meg for å snakke med en ansatt og lurer på hvordan jeg gjennomfører samtalen.

Hugs at du kan ringe veiledningstelefonen dersom du treng å prate med ein rådgjevar: 22 40 28 00

Spillavhengighet omtales ofte som en «usynlig avhengighet». Den lukter ikke, den kan skjules lenge, og konsekvensene rammer langt utover den som spiller. For hver person som utvikler en avhengighet, berøres også familie, venner og kollegaer.

Vi har snakket med Trude Klevan, professor i psykisk helse- og rusarbeid ved Universitetet i Sørøst-Norge, og Anne Bolsø, pårørende og rådgiver i Spillavhengighet Norge, om hvordan spillavhengighet rammer familien og pårørende, og hva arbeidslivet kan gjøre for å støtte.

Fra moro til avhengighet

De fleste forbinder pengespill med uskyldig moro. Lotto, tipping eller et skrapelodd i ny og ne er for mange enkel underholdning i hverdagen. Men for noen utvikler spillingen seg til et alvorlig problem. Rundt 23 000 av oss lever med alvorlige spilleproblemer, og når hver av disse har fem–seks pårørende, betyr det at nærmere 138 000 barn og voksne blir direkte berørt.

– Spillavhengighet handler om å miste kontrollen. Spillingen fortsetter selv om man ser at økonomien, relasjonene og hverdagen raser sammen, forklarer Trude Klevan. Hun peker på at begrepet «problematisk spilling» ofte brukes om dem som ikke har fått diagnose, men som likevel opplever store konsekvenser.

For Anne Bolsø er ordet avhengighet det mest presise. – Hos oss føltes det som en demon som tok bolig i kroppen hans. Det var viktig å skille mellom ham som person og avhengigheten som styrte ham.

– Som en demon som tok bolig i kroppen hans.

Hele livet snudd på hodet

Da Anne var gravid med sitt andre barn, oppdaget hun at samboeren hadde spilt bort store summer penger og pådratt seg milliongjeld. Hun beskriver sjokket da de ubetalte regningene dukket opp og hvordan familien plutselig sto på kanten av å miste alt.

– Hele livet vårt ble snudd på hodet. Han forsvant i perioder, snakket om å ta sitt eget liv, og jeg satt igjen med små barn, ubetalte regninger og en partner som trengte konstant støtte. Samtidig skulle jeg være mamma, arbeidstaker og holde alt i gang, forteller hun.

Skammen var sterk. Skammen over å bli værende i forholdet, skammen over å utsette barna for utrygghet og fattigdom, og skammen over å være del av et problem få snakket om høyt.

– Det er det mest særpregede jeg ser i forskningen også, sier Trude Klevan. Pårørende til spillere opplever en enorm skam. Mange blir sittende alene fordi det er så vanskelig å snakke om det.

Konsekvenser for barn

Både Klevan og Bolsø er tydelige på at barna rammes hardt. Mange vokser opp med økonomisk usikkerhet, manglende trygghet og voksne som er preget av stress og sykdom.

– Selv etter at spillingen har stoppet, kan barna bære med seg uro i mange år.

– Jeg ser det hos mine egne, forteller Anne. – Jeg har fortsatt barn som er preget og som viser tydelig stress rundt økonomi og uforutsigbarhet. Jeg tenker at det sier noe om hvordan dette setter seg i kroppen for en hel familie.

Jobben som fristed eller utfordring

Arbeidsplassen kan være en viktig arena når livet hjemme er vanskelig. For noen pårørende er jobben et fristed, et sted hvor de kan være seg selv og få en pause fra kaoset. For andre blir belastningen så stor at det ender med sykmeldinger.

– Jeg hadde en arbeidsplass som møtte meg på en utrolig god måte. Lederen min inviterte meg inn til lunsj, ga meg tilpassede oppgaver og sørget for at jeg beholdt en fot innenfor, selv da jeg ikke klarte å jobbe fullt, forteller Anne.

Klevan understreker hvor mye dette betyr. – Arbeidsplassen kan gjøre en enorm forskjell. Å møte den ansatte med forståelse, lytte og legge til rette er ofte nok til å lette byrden.

Hva kan ledere og kollegaer gjøre?

Å være leder eller kollega til en pårørende kan være krevende, særlig fordi spillavhengighet ofte er lite kjent.

– Det viktigste er å tørre å bry seg, sier Anne. – Du trenger ikke ha alle svarene, men du kan lytte, vise omsorg og åpne for samtaler.

Trude Klevan legger til: – En kultur der det er rom for å være åpen om vanskelige perioder i livet, er gull verdt. Ingen klarer å prestere på topp hele tiden. En romslig kultur gjør det lettere å be om hjelp når livet butter.

Et behov for mer kunnskap

Spillavhengighet er fortsatt et tema mange ikke forstår fullt ut. Bolsø peker på at helsevesenet i liten grad har tilbud for pårørende, og at barn som rammes ofte blir glemt.

– Vi ser at spilleren får behandling, mens familien blir overlatt til seg selv, sier hun. – Jeg pleier å male et sånt bilde av at man tar spilleren ut av familien, og så behandler man den her borte, og så putter man den tilbake inn i familien, og så har ikke øvrige familiemedlemmer fått noe støtte og hjelp.

Klevan mener utdanningsinstitusjoner også må ta ansvar. – Spillavhengighet bør inn i utdanningene til leger, sykepleiere og sosialarbeidere. Dette er ikke et marginalt problem, men noe svært mange familier rammes av.

Styrken hos pårørende

Selv om hverdagen kan være knallhard, vil begge løfte fram ressursene pårørende faktisk har.

– Mange står i en umulig situasjon, men viser utrolig styrke og utholdenhet. Det må vi anerkjenne, sier Klevan.

– Jeg ville ikke valgt dette, legger Bolsø til, – men jeg vet at jeg står sterkere i dag. Erfaringen gjør at jeg kan møte andre i krise med en forståelse jeg ellers ikke ville hatt.

Veien videre

Spillavhengighet kommer sjelden alene. Det rammer økonomi, relasjoner, barn og helse. Derfor må løsningen også være helhetlig – i familien, i helsevesenet og på arbeidsplassen.

– Min viktigste oppfordring til arbeidsgivere er enkel: Lytt, vis omsorg og legg til rette. Den støtten kan bety forskjellen på om den ansatte klarer å stå i jobb eller ikke, avslutter Anne Bolsø.

Er du bekymret for deg selv, en kollega eller en ansatt? Hos oss i Akan kompetansesenter finner du verktøy, kurs og rådgivning. Les mer på akan.no – og husk: Er du bekymret, ta praten.