Tag: totalforsvarsåret

Vi er godt i gang med Totalforsvaråret 2026. I PSTs trusselvurdering for 2026 understreket PST-sjef Beate Gangås at Norge står i en svært alvorlig sikkerhetspolitisk situasjon, preget av krig i Europa, økt etterretningsaktivitet og en høyere risiko for sammensatte og hybride trusler. Men hva betyr dette for norske virksomheter og hvilken rolle spiller Akan-arbeid i totalforsvaret?

Akan kompetansesenter jobber i skjæringspunktet mellom mennesker, arbeidsmiljø, ledelse, rus, avhengighet og forebygging. Nettopp derfor er Akan-arbeid relevant i totalforsvarssammenheng.

Beredskap handler ikke bare om systemer, teknologi og fysisk sikring. Det handler også om mennesker, sårbarhet, tillit og evnen til å forebygge før noe går galt.

Et godt Akan-apparat er i praksis god beredskap

– Med gode rutiner, kompetanse og kultur for å fange opp bekymringer tidlig, senke terskelen for å si ifra og håndtere sårbarhet på en trygg måte, styrkes virksomhetens motstandskraft. Det er viktig i en tid der både offentlige og private virksomheter må tenke helhetlig om sikkerhet, forteller seniorrådgiver Kristian Svendsen hos Akan kompetansesenter.

Hva er det ved Akan-arbeidet som gjør det ekstra relevant i Totalforsvarsåret? 

– At det handler om forebygging av sårbarhet, sier Svendsen. Vi vet at personer kan komme i situasjoner som gjør dem mer utsatt for press, utpressing eller dårlige vurderinger.

Han peker på ulike situasjoner en ansatt kan havne i, som øker risikoen for press og uønsket påvirkning som:

• rusproblemer,
• pengespillgjeld,
• narkotikagjeld,
• skam og hemmelighold,
• andre belastninger i livet.

– Slike forhold kan i verste fall gjøre noen til en sikkerhetsrisiko, uten at de selv er klar over det. Akan-arbeidet handler om å oppdage, snakke om og følge opp dette tidlig. Det er forebyggende sikkerhetsarbeid i praksis, sier Svendsen.

Når rus og avhengighet blir et beredskapsspørsmål

Rus og avhengighet kan påvirke dømmekraft, pålitelighet, årvåkenhet og evnen til å stå imot press. Da er det viktig å være en god kollega eller leder, som kan støtte en sårbar kollega i situasjoner hvor en kan utnyttes av andre. Hvis en ansatt er redd for å bli avslørt, har stor gjeld eller skammer seg over noe, kan terskelen bli høy for å be om hjelp, som igjen øker risikoen.

– I totalforsvarssammenheng må vi tørre å se at dette ikke bare handler om individet, men også om virksomheten, samfunnssikkerheten og nasjonal motstandskraft, sier Svendsen.

Du må kjenne folka dine

Beredskap handler om å kjenne virksomheten sin godt nok til å vite hvor sårbarhetene ligger. Det gjelder både i systemer og i menneskelige forhold. Svendsen er opptatt av folka i virksomhetene.

– Du må ha oversikt over folka dine, sier han. Og presiserer: – Ikke overvåkning, men ledelse, nærvær og ansvar.

Sentrale spørsmål virksomheten bør stille seg er:

• Har vi en kultur der ansatte blir sett?
• Har vi ledere som tør å ta den nødvendige samtalen?
• Har vi et arbeidsmiljø der det er mulig å si fra før problemene blir store?
• Har vi forståelse for at livskriser, arbeidspress, avhengighet og belastninger ikke bare er private forhold, men også kan få konsekvenser for sikkerhet, kvalitet og leveranseevne?

Sikkerheten trues ofte i det små

Selv om trusselbildet kan virke stort og abstrakt så skjer det sikkerhetsbrudd i hverdagen. Det er ikke alltid de store, dramatiske hendelsene som er farligst. Noen ganger er det den ubetenksomme samtalen, den ekstra opplysningen som deles i feil selskap, eller den svekkede dømmekraften i en sårbar situasjon.

– Mange sitter på informasjon som kan være verdifull for noen andre, uten nødvendigvis å tenke over det selv.

Når rus er involvert, kan terskelen bli lavere for å snakke for mye.

– Derfor må vi også snakke om hvordan vaner, bedriftskultur, risikoforståelse og en kultur der det er trygt å si ifra, henger sammen med beredskap, sier Svendsen.

Akan-arbeidet styrker virksomhetens arbeidskraft

– Norge er et lite land med store oppgaver, og ofte er nøkkelkompetanse samlet hos få personer. Når folk faller ut av arbeid, mister vi ikke bare arbeidskraft, men også stabilitet og kompetanse.

Kristian peker på at sykefravær, ineffektivitet, redusert årvåkenhet kan bidra til å svekke beredskapen.

– Derfor er godt Akan-arbeid også et bidrag til virksomheters leveranseevne og til samfunnets samlede robusthet, sier han.

Akan er mer enn HMS – det er sikkerhetsarbeid

Svendsen mener norske virksomheter må tenke bredere.

– Akan-arbeidet er mer enn HMS og personaloppfølging, det er en del av virksomhetens samlede sikkerhets- og beredskapsarbeid.

Det handler om å identifisere sårbarhet, snakke om risiko, styrke tilliten, forebygge avhengighetsproblematikk og sørge for at folk får hjelp tidlig. Det er viktig å vurdere hvilke konsekvenser det kan få dersom ansatte ikke tør å være åpne.

– Har din virksomhet satt tematikken på dagsorden? spør Kristian.

Til slutt har han en klar oppfordring:

– Vær bevisst på egen sårbarhet. Tenk gjennom hvor du kan være utsatt. Vær forsiktig med informasjon. Og ikke minst: si ifra tidlig.

– Åpenhet kan være det som hindrer at noe alvorlig skjer – og det styrker både arbeidsplassen og samfunnet, avslutter rådgiveren.

---

Kristian Svendsen er serniorrådgiver hos Akan kompetansesenter. Hans spesialfelt er bedriftshelsetjeneste og forankring av Akan-arbeidet i virksomheter. Kristian er én av rådgiverne som svarer på veiledningstelefonen når du ringer oss på 22 40 28 00.

Har du noen gang utsatt en vanskelig samtale du burde ta? Da er du ikke alene.

Det er menneskelig å utsette noe vi synes er ubehagelig, og håpe på at det går over av seg selv.

Eller i det minste satse på at noen andre tar samtalen så du slipper å ta den selv. Sannheten er bare at når flere tenker det samme, vil færre kjenne ansvar for å gjøre noe. En annen klassisk unnskyldning er at siden ingen andre gjør noe, trenger ikke jeg heller. Men en slik tilskuereffekt fører sjelden noe godt med seg.

Noen samtaler oppleves som vanskelige fordi de truer noe grunnleggende i oss. Nemlig frykten for å ta feil, for å såre eller gjøre vondt verre, og dermed ødelegge relasjonen. Frykten for den andres, eller egen reaksjon, kan bli så dominerende at de skygger for evnen til å se hvor viktig bekymringssamtalen er. Men jo lenger vi utsetter, jo vanskeligere blir situasjonen.

Handler ikke om vanskelige samtaler

Frykt er en biologisk medfødt følelse og overlevelsesmekanisme. I utgangspunktet er frykt vår egen beredskapsknapp som beskytter oss mot farlige situasjoner. Hvordan vi velger å håndtere frykt er individuelt og avhenger av hva vi har lært og erfart i lignende situasjoner. Frykt trenger ikke å være et hinder for å ta samtaler. Det finnes enkle og gode verktøy, tips og språk som gjør deg tryggere til å ta slike samtaler på et tidlig tidspunkt. I tillegg kan vi alle bli bedre ved å øve og utfordre oss selv. Det handler om å styrke vår egen beredskap og være forberedt.

Etter å ha veiledet ledere i å ta slike samtaler godt over 20 år, mener jeg at det ikke finnes vanskelige samtaler. Men det finnes den vanskelige passiviteten. Å være passiv når andre har det krevende er en feig strategi. Å bli utsatt for passivitet kan være like smertefullt som det faktiske problemet. Å utsette samtalen er et aktivt valg om å være passiv. Da må du være klar over konsekvensene og stå i det. Fordi en bekymring som ties vokser ofte til et stort problem og en mulig konflikt.

Ikke vær redd. Vær forberedt.

Når alt annet er utrygt, sørg for at arbeidsplassen er et trygt sted. Sørg for å trygge lederne deres i å se endringer, ta opp bekymringer så tidlig som mulig og følge opp ansatte. Invester i trygghet og bygg robusthet ved å snakke om hvordan dere vil ha det. Ledere som informerer om at de tar samtaler dersom de blir bekymret, skaper trygghet og tillit. En åpen og ærlig samtale på et tidlig tidspunkt kan forebygge problemer og skape en mer åpen og trygg kultur på arbeidsplassen. Derfor må vi snu frykt til trygghet.

I en uforutsigbar tid med forhøyet trusselbilde ble jeg inspirert av statsminister Støre som siterte sin finske kollega på NHO-konferansen med et slagord vi kan overføre til mange områder: Vi er ikke redde, vi er forberedt.