Det lå en Pride-bamse på pulten min
Da jeg kom på jobb mandag 1. juni lå det en liten, søt Pride-bamse på pulten min. Som en varm og god regnbue-klem fra en av lederne mine som forteller meg at her er jeg trygg.
Året rundt henger det et regnbueflagg i gangen på kontoret. Slik ser alle som kommer inn hva vi står for og at dette er et trygt sted å være. Faktisk var det flagget det første jeg la merke til den dagen jeg var på intervju for min nåværende stilling. Jeg er skeiv, og jeg jobber et sted som vil at jeg skal vite at jeg er velkommen. Det betyr mye, og betød mye for avgjørelsen at jeg takket ja til jobben.
Men det er ikke alle som får flagg, bamser eller synlige støtteerklæringer på at de er velkomne, trygge og inkluderte.
Hva skjer når inkluderingen blir satt på prøve?
Å legge fram en Pride-bamse, henge opp et regnbueflagg eller dele en støtteerklæring i juni er ikke veldig vanskelig. Det krever ingen ubehagelige samtaler, ingen vanskelige avgjørelser, ingen risiko for noen. Det er en veldig fin gest, og jeg setterutrolig pris på den. Men inkludering blir først testet den dagen noe er ordentlig ubehagelig.
Mangfold er fint å skilte med når det er synlig, ufarlig og gjerne avsluttet på en måned. Det er en helt annen sak når mangfoldet handler om noe som er usynlig, langvarig og ubehagelig.
Hos Akan kompetansesenter jobber vi med rus og avhengighet i arbeidslivet. Vi møter ofte det samme idealet som jeg kjenner fra Pride: det skal være rom for alle.
Men hvor inkluderende er vi egentlig den dagen det viser seg at en medarbeider drikker for mye? Hvor inkluderende er vi den dagen en kollega kommer for seint og det viser seg at han har spilt bort søvn og lønning på nettcasino?
En arbeidsplass som henger opp et regnbueflagg, men som lukker øynene for kollegaen som sliter, har ikke forstått hva inkludering faktisk krever. Inkludering er ikke et symbol man henger opp én gang i året. Det er noe man øver på hver eneste dag. Særlig de dagene det er vanskeligst.
Bekymret for en kollega?
Identitet og avhengighet har noe felles
Det er forskjell på å være skeiv og å ha et rus- eller spilleproblem. Jeg vil heller ikke likestille dem. Men det finnes en likhet i hvordan begge gjennom tidene har blitt møtt. Gjerne med stillhet, med skam, og med en redsel for hva andre vil tenke.
Mange skeive har levd år av livet med en hemmelighet de var redde for å avsløre. Og mange som utvikler et rus- eller spilleproblem, lever på samme måte: de skjuler det, bagatelliserer det, og er livredde for at sjefen eller kollegene skal finne ut av det.
Det de begge trenger fra en arbeidsplass, er vissheten om at hemmeligheten ikke gjør at man blir utestengt eller fremmedgjort.
Hva ville vi gjort?
Så her er spørsmålet jeg sitter med, like mye til min egen arbeidsgiver som til alle andre: vil vi være like rause med kollegaen som sliter med rus eller spill, som vi er med Pride-flaggene i juni?
Vil vi gi en sjanse til, spørre en ekstra gang eller gi litt ekstra omsorg, selv om det er ubehagelig? Har vi en plan for hvordan vi følger opp, i stedet for å late som ingenting når det blir vanskelig? Vil vi fortsatt se den samme personen vi så før vi fikk vite hemmeligheten?
Regnbueflagget i gangen vår sier at alle er velkomne som de er. Og det er jeg veldig takknemlig for. Men jeg tror det først blir sant den dagen vi på ekte er der for kollegaen vår når livet har sklidd skikkelig ut.
Kjenner du noen som sliter har behov for veiledning? Ring gratis og anonymt til Akans veiledningstelefon: 22 40 28 00 eller finn hjelp på akan.no