Julebord: Glitter, glede og gangsyn
Herlig! Da er vi der igjen. Endelig kan vi kræsje den mørkeste måneden av dem alle med julelys, paljetter, tversoversløyfer og lakksko – og kaste oss ut i juleborddansen.
I disse mørke novemberkveldene er julebordmafiaen i gang med å overta restauranter, hoteller, barer og klubber. Hva som har skjedd med kjolen og dressen som passet i fjor, forstår vi ikke helt. Men takk og pris for push up-, hold in- og hold på meg her og der-teknologien. Det får rives av når magesyren danser i halsgropen fordi innvollene ble ommøblert av strømpebuksa, som smalt på plass. Samma det. Vi trenger dette lyspunktet og festene i mørketiden.
En sosial risikosport?
Tiden er inne for å feire året som snart er over, belønne ansatte og ta en velfortjent time out med kollegene. Noen har sitt første julebord og lurer på hva man har på seg, hva man gjør og hvor full man kan bli. Det spør vi selvsagt ikke om, så vi tar sjansen.
Jeg elsker julebord, selv om det ærlig talt er litt av et eksperiment. Nå samler vi en gjeng som stort sett bare har jobben til felles, og sender dem ut i et slags sosialt villmarksliv: HR danser med lærlingen, IT tar lønnsforhandlingen med direktøren, resepsjonisten samler opp bonger og salgsavdelingen skal vinne festen.
Som oftest går det helt fint – folk koser seg og alt er bare hyggelig. Men noen ganger må én i ledelsen ringe slukøret til Akans veiledningstelefon mandag morgen. Noen må få en tilbakemelding.
Full fest uten full krise
Så om du vil være litt i forkant og unngå den verste julebordbakrusen, her er fire enkle råd:
- Bli enige om hva slags julebord dere vil ha, og senk skuldrene deretter.
- Gjør det lett å velge drikke både med og uten alkohol. Lunken Pepsi Max er ikke et alternativ.
- Ikke spør kollegaen din hvorfor hen ikke drikker. (Og blir du spurt – spør tilbake: Hvorfor drikker du?)
- Si fra hvis noe kjipt skjer. Ledere har ansvar, også etter kl. 16.
Og du – tenk over hva slags kultur vi sosialiserer de yngste og lærlingene inn i. Når over 300 000 arbeidstakere dropper jobbfester på grunn av drikkepress og fyll, er det kanskje kulturen vi må justere – ikke individene.
Jeg synes en leder sa det fint da han minnet om bedriftens policy:
«Det er lov å drite seg ut – men det er ikke lov å være drittsekk.»
Det oppsummerer egentlig alt.
Så hvis ingen går i fella, men passer seg for den, kan alle sammen gå rakrygget på jobb – uten fylleangst – og med en ny invitasjon neste år.
