
Hvordan kan nulltoleranse skape usikkerhet?
Mange virksomheter bruker ordet nulltoleranse i sine interne policyer om rusmiddelbruk og spill. Hensikten med nulltoleranse er å skape et trygt arbeidsmiljø. Men kan ordvalget gjøre det vanskeligere for ansatte å si fra eller be om hjelp?
Det er lett å forstå hvorfor ordet nulltoleranse brukes. Ordet signaliserer alvor og tydelige grenser. For noen handler det om sikkerhet og ansvar. For andre en prinsipiell holdning om at visse typer handlinger ikke skal skje.
Likevel kan ordet gjøre det vanskelige å oppnå det mange virksomheter ønsker: lav terskel for å si fra og trygghet for å be om hjelp.
Nulltoleranse i en policy kan heve terskelen for å si ifra
Språket i en policy er ikke bare en måte å formulere regler på. Det påvirker hvordan ansatte forstår kulturen, og hvor trygt det oppleves å ta opp noe som er vanskelig.
Mange virksomheter ønsker et arbeidsmiljø der ansatte sier fra tidlig, og bekymringer blir tatt opp før de vokser seg store. Akan kompetansesenter anbefaler at policyer brukes om et forebyggende verktøy og ikke bare som en markering av grenser.
Derfor kan det oppstå en spenning når policyen både sier at ansatte skal få hjelp tidlig, og samtidig slår fast at virksomheten har nulltoleranse for rusmiddelbruk. For mange høres nulltoleranse ut som noe absolutt, med lite rom for nyanser og ufravikelige konsekvenser. Da kan det bli vanskelig å tro på resten av budskapet om støtte og omsorg. For mange kan det høres ut som det aldri er rom for å trå feil.
Det er ofte dette som gjør ordet vanskelig i praksis. Ikke nødvendigvis hva virksomheten mener med det, men hvordan det kan oppleves av dem som leser det.
For en ansatt som er bekymret på egne vegne, eller om du er bekymret for en kollega eller medarbeider, kan nulltoleranse være nok til å vente litt lenger med å si fra. I frykt for konsekvensene for seg selv eller den man bryr seg om. Hvis språket oppleves hardt, kan terskelen bli høyere for alle involverte.
Gjør policyen det lettere å få hjelp?
Da blir spørsmålet ikke bare om policyen er tydelig, men om den faktisk hjelper. For en god policy skal ikke bare si hva virksomheten forventer. Den skal også gjøre det lettere å handle klokt når noe oppstår.
Det betyr ikke at virksomheter skal være uklare. Tvert imot. Policyer må gi tydelige rammer. Men det går an å være tydelig uten å bruke et ord som skaper unødig frykt eller avstand.
I stedet for nulltoleranse kan man for eksempel skrive at virksomheten har tydelige forventninger til rusmiddelbruk og spill, og at bekymringer eller brudd blir fulgt opp på en ryddig og ansvarlig måte. Man kan også understreke at målet er å fange opp utfordringer tidlig og møte dem med tydelige rammer, støtte og nødvendig oppfølging.
Slikt språk kommuniserer fortsatt alvor. Men det gjør også noe viktigere: Det gjør det lettere å tro at det faktisk er trygt å si fra.
Smak litt på det: Null toleranse. Hvis virksomheter ønsker at ansatte skal be om hjelp tidlig, må språket i policyen støtte opp om nettopp det. Noen ganger kan ordet nulltoleranse være riktig, men da må det også være gjennomtenkt.
Da er det verdt å spørre seg: speiler ordene våre det vi faktisk vil oppnå?


