Før vi skylder på ungdommene må vi se oss selv i speilet  

Ungdommen nå for tiden foretrekker luksus. De har dårlige manerer, fornekter autoritet, har ingen respekt for eldre mennesker og prater når de egentlig burde arbeide. De motsier foreldrene sine, skryter i selskaper, sluker søtsaker og tyranniserer sine lærere. 

Sitatet er fra Sokrates ca. 400 f.kr. Men jeg hørte noe lignende senest i går fra en leder. Bare at sluking av søtsaker var byttet ut med bekymring om kokainbruk. Med andre ord er det ikke noe nytt at vi gæmliser bekymrer oss over ungdommene. Både hjemme, på skolen og på jobben. 

Fra farge-TV til gaming og skoleskytere 

Selv tilhører jeg MTV-generasjonen, der musikkformidling ble like viktig som låta. Vi skyndet oss hjem fra skolen for å se musikkvideoer på tv-en før foreldrene våre kom hjem. Jeg slo av i det jeg hørte det gikk i døren. Orket ikke å høre pappa mase om at jeg kom til å bli firkantet i øynene. Sagt med humor selvfølgelig, men også med et snev av bekymring. 

I 1960 erklærte H M Kong Olav fjernsynet for offisielt åpnet i Norge. Og daværende statsminister Einar Gerhardsen ønsket det velkommen med å si «Ingen grunn til å være redd for fjernsynet». 

Selv husker jeg at verden var svart-hvitt de første årene jeg så barne-TV. Ikke så mye å være redd for det, inntil Pompel og Pilt kom på skjermen og skremte livskiten ut av oss. Parallelt med dette diskuterte Stortinget om Norge skulle begynne å sende programmene sine i farger, slik resten av verden gjorde. Daværende stortingsrepresentant og senere kringkastingssjef Einar Førde bidro i farge-tv debatten med å si at «synda har komen til jorda, men vi vil ikkje ha ho i fargar».  

Så fra pappas næging om firkanta øyner, tok jeg stafettpinnen til å mase om spilletider og aldersgrenser for dataspill. For media skulle ha oss til å tro at dataspill førte til at barna våre ville ende opp som drop-outs og skoleskytere.

En trygg havn

Så hva er fellesnevneren her fra Sokrates til meg selv? Det handler kanskje om det ukjente. Nye plattformer. Nye rusmidler. Same shit – different wrapping? Arenaer der jeg ikke selv er til stede, for å fange opp potensielle trusler, slik at jeg kan beskytte barna og redde dem fra ubehag. Ta bort smerten deres. 

I konfirmasjonstalene til barna mine sa jeg at jeg ønsker å være deres trygge havn. Der de kan søke ly når stormen herjer. Der de kan søke råd for å navigere seg videre. Det utfordret de meg på da ryggmargsrefleksen og følelsene snakket før fornuften, og jeg reagerte med sinne på at de dro til byen en sen fredagskveld eller planla å drikke første gang. Sinne var frykten som snakket. «Nå er du ikke den trygge havna du snakket om å være» fikk jeg servert av datteren min, som la til «…neste gang sier jeg ingenting».   

Gi litt f... 

Så jeg har lært meg å puste med magen, senke skuldrene, og gi litt f… i alles forventninger om at bekymringer er en stor del av foreldrerollen. For bekymringer fører meg ingen vei. Det er lite utrustende. Fordi som regel går det bra. Så skal vi være der den dagen det skjer noe. 

Så når venninnene mine sier at de bekymrer seg fordi de husker hvordan vi selv var i ungdomsårene og russetiden, svarer jeg at «men det gikk jo bra!» Ja, vi dreit oss ut, gikk på noen smeller, angret på noen valg, men ristet det av oss. Er det ikke dette vi lærer av? Er det ikke det som gjør oss robuste?  

Barn blir ikke født frekke eller kravstore. De har en enestående evne til å lære, utvikle selvstendighet og mestre. Litt tyranniserende kan de jo være, men de skal teste grenser. Fordi det fører til utvikling. Er det ikke det vi ønsker velkomment i arbeidslivet? Diskusjoner og uenigheter, for å bringe oss videre? Psykologisk trygghet kaller vi det på jobben. Det handler om frihet til å uttrykke seg og å gjøre feil, uten konsekvenser.  

Skaper du trygghet, mestrer de frihet 

Så før vi bekymrer oss over ungdommen, eller klager over generasjon Z, må vi kanskje se oss selv i speilet? Å tenke over hva vi har lært dem og hvordan vi har oppdratt dem. Geir Aker beskriver godt hvordan vi har fjernet alt ubehag for barna våre, og derfor gjort dem en bjørnetjeneste der de ikke har lært seg å håndtere utfordringer i vår podkast «Rusa på jobben». Den treffer. Og jeg er så enig. 

Lytt til episoden med Fenriken på Spotify, eller i avspilleren under:

Så når datteren min tar på seg russedressen i morgen ettermiddag og ruller inn i solnedgangen, er min viktigste rolle å glede meg med henne den neste måneden. Ikke bekymre meg. Gir vi dem tillit, tar de ansvar. Skaper vi trygghet, mestrer de frihet. 

---

Camilla Lynne Bakkeng er fag- og kommunikasjonsleder hos Akan kompetansesenter og er én av de du gjerne møter på kurs hos oss, eller gjennom veiledningstelefonen.