Prosjekt vedrørende problematisk spilleatferd i arbeidslivet:

Målet for prosjektet var å finne indikasjoner på omfanget av spilleproblemer (dataspill og pengespill) i norsk arbeidsliv, analysere hvordan problemene erfares av dem som har dem, kartlegge hvilke negative konsekvenser spilleproblemer kan ha for arbeidsplassen, samt fremme hypoteser rundt hvorledes arbeidsplassen kan benyttes som forebyggende arena. I dette siste punktet har samtlige nivåer av AKAN-modellen vært interessant å fokusere på: Universelt, selektivt og indikativt.

Resultatet av prosjektet kan kort oppsummeres i følgende punkter:

• Det finnes ingen grunn til å tro at antallet med pengespilleproblemer i norsk arbeidsliv har gått ned, men vi finner heller ingen indikasjoner på at antallet har gått opp. Vi ser imidlertid en tendens til at andelen som spiller pengespill via internett øker, og at denne gruppen utmerker seg med en høyere andel med pengespillproblemer enn blant dem som ikke spiller på internett. Bruk av privateidutstyr, som mobiltelefoner, utmerker seg i denne sammenhengen.

• Når det gjelder dataspillproblemer, finner vi ingen grunn til å tro at dette dreier seg om en spesielt stor gruppe. På den andre siden virker det som om denne gruppen representerer en atskillig større utfordring for arbeidslivet, når det kommer til forebygging og å fange opp ansatte med problemer. Selv om konsekvensene av et pengespillproblem, for arbeidsgiver, sannsynligvis er av mer alvorlig karakter.

• En ganske stor gruppe (25 prosent) blant dem med pengespillproblemer utmerker seg ved at de også har problemer i forbindelse med dataspill.

• Ingen bransjer stikker seg ut med høyere andel problemtilfeller. Spilleproblemer rammer bredt, og det er fortsatt kategorien unge menn, med lavere utdannelse som er høyest representert. Det vi imidlertid finner, er at arbeidssituasjonselementer som skiftarbeid og omfattende reisevirksomhet, kan være risikofaktorer i forbindelse med pengespillproblemer.

• Flere av informantene oppgir selv at arbeidsplassen og dialog med leder enten har vært viktig for dem i prosessen ut av problemene, eller at leder kunne ha vært den første til å fange opp at noe var galt hadde leder bare vært mer oppmerksom på denne type problemer.

• Vi ser at det gjerne ikke faller intuitivt hvordan ledelse kan/skal utforme retningslinjer for å regulere spilleaktiviteten til de ansatte, men dette kan likevel være viktig. Vi finner nemlig en sammenheng mellom det å spille pengespill i arbeidstiden og problemer. I den forbindelse anser vi det som viktigst å initiere dialog rundt tematikken, hvor samtlige parter på arbeidsplassen er representert. Dette for å skape en felles forståelse for hva det gjelder, hva konsekvensene kan være og hvordan man kan være oppmerksom overfor sine kolleger.

Når det gjelder AKAN-modellen og individuelle opplegg, ser vi at metodikken har sin overførbarhetsverdi til spilleproblematikk. Men vi ser også behovet for å tenke litt annerledes og mer pragmatisk. Blant annet fordi det ikke er like opplagt hvordan en leder skal reagere overfor en ansatt med spilleproblemer, som overfor en ansatt som stiller på jobb påvirket av rusmidler. Der juridiske rammer i større grad gjør det tydeligere når en leder skal gripe inn i forbindelse med rusmiddelproblematikk, stilles det større krav til faktiske vurderinger av når og hvorvidt spilleproblemer er en sak som angår arbeidsgiver. Bruk av dialog og utvikling av retningslinjer i virksomheten kan være grep som tydeliggjør problem og reaksjonsmåte, men som likevel ikke vil kunne være tilsvarende styrende som retningslinjer i forbindelse med rusmiddelbruk. Vi tenker her hovedsakelig på advarselssystemet.

AKAN vil i tiden fremover utarbeide konkretiseringer knyttet til dette spenningsforholdet, som på sikt vil inngå i metodepermen. Den fullstendige rapporten fra prosjektet kan lastes ned her.